Innledning

TROMSØ, DESEMBER 2001

Han hadde forberedt seg lenge. Svært lenge. Dessuten hadde han litt erfaring nå. Visste hva han skulle gjøre, og når han skulle gjøre det. Visste i hvert fall hva han ikke skulle gjøre. Visste for eksempel at når folk døde slapp de som regel opp endetarmsmuskelen og bæsjet seg ut. Ikke at det hadde noe å si. Ikke egentlig. Men første gangen han hadde drept på den måten hadde han ikke tenkt over det, der han sto med hendene rundt føttene på mannen for å få kvelningen til å gå hurtigere. Han hadde hengt ham opp i et tau som var lagt rundt en tykk gren. De var langt fra folk, langt inne i skogen. Utrolig nok hadde mannen frivillig gått opp på stubben, og latt ham legge løkken rundt halsen. Riktignok hadde han hele tiden pekt på ham med en pistol, men hva faen - om man døde av en kule eller ble hengt, spilte vel ingen rolle. Man døde uansett. Han sluttet aldri å forundre seg over dette. At folk trodde de kunne unngå døden fordi de gjorde som han sa. Nesten slik som han alltid hadde undret seg over jødene under andre verdenskrig. De hadde også vært klar over sin skjebne. Likevel vandret de hånd i hånd mot gasskamrene. Han ristet på hodet i undring. At de ikke satte seg til motverge. Forsøkte å angripe, ta med seg en eller to tyskere før de ble skutt. Det overrasket ham og gjorde ham nesten sint når han så gamle krigsfilmer. Ikke faen om han hadde latt seg føre i døden på den måten.

Der han hadde hengt i bena til mannen som sakte ble kvalt, hadde han tenkt på dette og måtte skjerpe seg for å ikke dra i for hardt. Det irriterte ham at de ikke gjorde motstand. Han slapp grepet litt for å ikke skape strekkmerker på mannens hals. Strekkmerker som kunne indikere overfor politiet at dette var mord og ikke selvmord. Det var idet han slapp at han hadde oppdaget hva som skjedde med den glatte muskulaturen i kroppen når døden inntraff. Han hadde kjent lukten før avføringen kom plaskende. Fælen hadde han bykset unna det illeluktende gørret og så vidt unngått å trampe i sølet. Det ville ha tatt seg ut. Fotspor under liket. Han flirte nesten, men stoppet da han merket at noe av avføringen hadde sprutet på klærne hans. Munnen vred seg i avsky, og han fikk lyst til å tømme magasinet i jævelen som nå hang rolig i treet. Men han besinnet seg i siste øyeblikk.

Det hadde vært den første gangen. Nå, etter ytterligere tre likvideringer, visste han hva han skulle gjøre. Og ganske riktig: Tosken hadde kjent ham igjen, smilt og ønsket ham overrasket velkommen. Ganske raskt hadde han tatt frem pistolen og truet ham til å signere det ferdigskrevne brevet. Han visste nok om disse gutta og om rullebladene deres til å vite hva han skulle skrive. Fremdeles med pistolen hevet mot mannen hadde han lett etter et passende sted å henge ham opp. Da han til slutt hadde funnet det, i trappen opp til andreetasjen, hadde også denne villig latt ham feste håndjern på ham - måtte bruke polstrede håndjern for å unngå merker - og latt ham legge løkka rundt halsen hans. Trodde sikkert at han bare ville skremme ham. Eller at det var en morbid form for spøk. Han visste ikke. Uansett hang han nå og sprellet. Og denne gangen passet han seg vel for å holde omkring føttene hans. Han fikk heller sprelle litt lenger. Det var i grunnen ganske interessant å se på.

Etter å ha fjernet håndjernene kastet han et raskt blikk rundt i stuen. Han rettet litt på selvmordsbrevet og begynte deretter metodisk å gjennomgå skuffer og skap. Hele tiden var han nøye med ikke å rote. Etter en drøy halvtime ga ham opp. Irritert, som om han ikke hadde funnet det han lette etter. Han gikk inn i stuen igjen og kastet et kjapt blikk på den hengte. Så gikk han ut i yttergangen, slo av lyset og åpnet forsiktig ytterdøren. Klar bane. Han gikk ut på trappen, lukket døren bak seg og forsvant i mørket.

Les første kapittel fra boken >>

Vi Menn:
"Mordere i drømmeland"
" ... spenning og drama, viklet sammen med grusomme historiske fakta ..."

Oppland arbeiderblad:
"Lydene er det verste!"
"... han utvikler en spenningsroman hvor leseren hele tiden sitter som med en knyttneve slått inn i magen.
... sluttscenen er også slik man kunne ønske seg for alle svinske penger. Meget bra!